Jeg tror det er flere enn meg som iblant stiller seg det spørsmålet etter en andakt, tale eller bibeltime. Gjør det noen forskjell? Går tilhørerne hjem og gjør det de har hørt? Har det skjedd en berøring som får følger i livet?
Spørsmålene kan tas enda et hakk lenger: kan vi si noe om hva som skal til for at mennesker følger
Guds kall og virkeliggjør hans vilje?
Ja, vi kan si det viktigste med stor sikkerhet: Det er bare
Guds hellige ånd som kan skape forvandling, gi nye hjerter og en livsførsel som
samsvarer med læren.
Derfor trenger alle som formidler Guds ord å be selv og la
andre be for seg. Vi trenger først og fremst et lyttende øre: hva vil Ånden ha
fram?
Men alt er ikke sagt med dette. Både erfaringen og
bibelordet viser oss at det ikke er likegyldig hvordan vi forkynner. Kanskje trenger vi å øve oss på å snakke praktisk, enkelt og
livsnært, slik som Jesus? Eller trenger noen rett og slett å få inspirasjon til
å formidle verdens viktigste budskap så godt som mulig?
Kanskje trenger vi mer kunnskap om
”tidsånden” – ikke for å fordømme den, men for å bedømme og utnytte den. Hører
folk etter og kan de huske det vi har sagt? Det går an å lære noe om dette.
Gode nyheter fortjener god formidling! De fleste har noe å
lære. Å være sammen og arbeide med dette burde være vel anvendt tid!
Tove Rustan Skaar
Arrangør og førstelektor
NLA Høgskolen Staffeldtsgate
Du reiser en komplisert problemstilling, Tove. Saken er på den ene side enkel slik du har formulert det "Skjer det noe?" Svaret gis noen ganger i en 'åndelig' forkledning: det viktigste som kan skje vil være usynlig for andre, kanskje også en selv. Men du utfordrer også på det konkrete plan...og etterlyserendring om det skjer endring i livsførsel.
SvarSlettKirkehistorien sier oss at forskjellen på de kristne predikanter og på de vandrende filosofer som prekte i det gamle Hellas var at de kristne også LEVDE slik de prekte. Å leve det en preker er et uttrykk for engasjement som stikker dypere enn 'bare hodet'. Hele livet involveres. Slikt engasjement er en kilde til smittsomhet. Jeg sikter ikke til engasjement som er slitsomt påtatt og uttrykkes gjennom f.eks. å rope stedet for å snakke/tale. Det stikker mye dypere. Mange vil si at man nesten umiddelbart merker om en taler tror på det han/hun sier.
Et annet anliggende er jo : vil taleren meg noe? (alternativet er deprimerende : at taleren faktisk ikke har noe på hjertet).
Og så er det formen: det er tydelig at det er et ENORMT konformitetspress på kristne talere, siden så mange velger (i hovedsak) samme form. Dette er rart...for mulighetene for valg av former slik at et spesifikt budskap får en form som styrker det, er nesten uendelige. Likevel velger 99% en variant av en kåseriliknende/forelesningsliknende form. Da snakker vi stort potensiale for formidlingskompetanse!
Du viser masse engasjement Tove! Smittsomt! :-)
Lykke til med forkynnerkurset til høsten, Tove!